Jeg sender deg det beste av meg i håp om at det jeg sender skal bli tatt godt imot.

Ventende ser jeg på leppene dine, uten å vite akkurat hva jeg venter på. Forhåpentligvis skal de uttrykke ordene jeg lengter etter å høre.

Hvem-er-jeg spørsmålet skyter jeg gjennom luften, og tror at du kan gi meg svar.

Lenge har jeg ventet på alt dette. Jeg har fått det jeg har ventet på, trodd på det en stund, for så å begynne å tvile igjen. Så sitter jeg nå der og venter igjen. En evig sirkel drevet av min egen lengsel.

Jeg tror du er et speil som reflekterer den jeg er. At din mening er den som betyr noe. At du har en målestokk som kan måle min verdi. Det er ikke noe jeg har lest , ingen har fortalt meg at det er noe du kan, det er en medfødt, defekt tanke.

For hvem kan vel måle sin egen verdi?

Er vi ikke alle slik, vi pynter på sannheten fordi vi tror andre ikke vil like det som er ekte. Den vi innerst inne er. Hvem vil vel egentlig like meg ? Bare meg liksom? Den dotten som ikke får gjort noe bra, ihvertfall ikke noe som er bra nok.

Når jeg tenker etter er det vel fortsatt sånn, selv etter mange års venting har jeg fortsatt ikke fått tilbake det jeg egentlig vil ha. Det som kan bekrefte at jeg er verdifull. En bekreftelse som varer, og ikke kan så noen tvil.

Men er det egentlig verdt å lengte? Kanskje er sannheten at jeg ikke er god nok for noen andre enn meg selv? Akkuratt slik jeg er, den ekste versjonen av mitt eget sinn. Uten sminke eller prestasjoener.

Verken kroppen eller klærne som prøver å dekke den til har betydning for min verdi. Verdien sitter i hodet, det er bare vårt sinn som kan si at vi er verdifulle og gode nok. Hvorfor skal vi ikke bare leve? Er det virkelig for å lengte etter anerkjennelse vi lever, eller er livet en sjanse vi bare får en gang?

Sjelene møtes.

Jeg møter deg

du møter meg

i en verden full av farger.

Du holder meg

jeg holder deg.

Hendene møtes

vi holder fast  

i en verden fargerik.

Levende sjeler

som vandrer i en verden

av uendelige veier.

Sjelen så sårbar

som det tynneste porselen,

møter andre like skjøre sjeler.

Vi kombinerer oss med hverandre

og lever alle våre dager

i en fargerik verden.

Det ligger ting over alt.

Tingene ligger strødd over det hele,

fra høyre til venstre og øverst til nederst.

Det er rot i både bøtter og spann.

En bit her og en bit der.

Vi får nemlig kaos i pose og sekk.

Derfor er det kaos i rotet.

Kjære brødboks.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Ikke gårsdagens.

Jeg tror nemlig du har misforstått.

Jeg vil ha ferskt brød, ikke en blå ballong, eller et brød med blå ballonger på.

Jeg vil ha mitt daglige brød.

Jeg er ganske sikker på at jeg har uttrykt meg grammatisk riktig, ihvertfall fall på norsk.

Du er ikke typisk norsk.

Kanskje du ikke er norsk i det hele tatt.

Jeg snur deg og leser;

«Made in Kina.»

Det er løsningen på problemet.

Nå er det bare å lære seg kinesisk.

Beina tok fatt på trinn for trinn, inn mot huset. armen bevegde seg oppover og presset fingeren på den gamle ringeknappen. Ding dong, hørte jeg gjennom veggen. Malingen var nok gammel, flakene røpte dens alder. Lyden av føtter som løp ned trappen. Døren åpnet seg forsiktig opp og ut kom et menneske jeg kjente så altfor godt.

 Hei, ytret skikkelsen uskyldig. Godtroende sender jeg ordet tilbake.

Så stod vi der, som to dråper vann av kjøtt og blod. Det føltes ihvertfall sånn. Lite visste jeg da at hun var fryst.

Hjertet banker. Øynene er lukket og Ørene lytter, mens sinnet flykter inn i musikken.

Hun stod der med volumet på fult. Stengte alt vondt ute. Hjertet og bassen dunket i takt. Kropp og musikken var ett for tid og sted fins et sted i det fjerne.

Spørsmålet gnagde mens hun gikk langs livets vei. svaret var alltid feil. Hun turde ikke kjenne etter lenger. For den enorme smerten var gått ut på dato for altfor lenge siden. Det var bare mugg og en avskyelig lukt igjen.

Hun kunne ikke lenger bare være. Inn i rusen eller musikken, spilte  vel ingen rolle. Bare langt vekk, til et tankeløst sted. Det var et uendelig problem. For det fantes dårlige toner som ikke tilfredsstilte hennes behov. Rusen var letteste utvei, men det kostet dyrt. Hun fant aldri noe evig tilfluktsrom. Hennes skygge fulgte alltid etter.

 Hvert eneste menneske må ha kjærlighet. Hun visste alt der hun stod ved verdens ende. Alt annet enn muligheter og glede. 

 Øre-pluggene ble dradd ut i det hun tok sats og hoppet ned fra ti meteren. Landet med beina i et nytt ukjent landskap. Beina sprang plutselig automatisk ned mot butikken. Sulten var lenger ikke til å unngå. Usikkert gikk hun rundt og rundt i butikken. Lette og lette etter noe som kunne fylle tomrommet. Det var rett foran henne. Blikkene møttes som om de hadde kjent hverandre for alltid. Hun gikk frem til kassen og betalte dyrt. Hun viste det ville koste, at alt har en bakside, men den så forlokkende der den stod utstilt med rødt silkebånd.  Den varte en stund, men ikke evig. Hånd i hånd gikk de hjemover, mens skyggen fulgte etter. 

Jeg står her og hører bølgene skvulpe.

Lyden av vann som er i bevegelse.

Vann – det vidunderligste og kraftigste i verden. Som kan flytte fjell og skape skoger.

Som har makten til å både ta og skape liv.

Jeg har aldri tenkt over betydningen av ordet bølgeskvulp før.

Det er å skape bevegelse av vann, som i utgangspunktet er så stille, men som da kan lage de høyeste lyder når det beveger seg.

Lyden er så vakker.

Synet så godt.

Lyden av bølger som treffer stranden.

Evig bølgeskvulp.

Jeg ligger i sengen og sover. Klokken er for mye til å være våken og det er for tidlig til å stå opp. En lyd bryter nattens stillhet. Jeg skvetter til. Hvem kan ringe på denne tiden? Det tar noen sekunder å vekke den sovende armen. Griper tak i den ringende telefonen. Enda litt i ørska trykker jeg på svar.

– Hei, det er meg, sier stemmen i den andre enden.

– Hei, svarer jeg rolig.

Stemmen i den andre enden får hjertet mitt til å banke. Ikke slik som når jeg tenker på monsteret under sengen eller hvor langt det er ned fra ti-meteren. Nei, hjertet banker fordi stemmens eier er en jeg er redd for å miste. Redd for hvordan livet vil bli uten det mennesket, samtidig som hjertet banker fordi jeg aldri kunne tro jeg kunne elske noen så sterkt. Det føles godt og vondt på samme tid. Stemmen gir meg glede, samtidig som den fører med seg et stort savn. For alt blir borte en gang. Du og.

Ha det, svarer stemmen.

Du tok ditt siste adjø. Jeg ligger der i sengen med stemmen din på repeat.

Den får meg til å minnes alt det gode vi gjorde sammen. Alle de gode øyeblikkene. Men den får meg også til å lengte. Lengte etter noe som har vært og aldri kan bli igjen.

Du er ikke lenger her. Det er mange som ikke er her lenger. Vi skal alle dra, men vi vet ikke hvor. Jeg vet ikke hvor du eller dere andre har tatt veien. Det får vi aldri vite. Det er en av livets hemmeligheter

Savnet svir. Det verker. Hjertet brister og tårene renner. Nesen snufser og halsen blir tørr. Smerten er så virkelig.

Du er borte, men jeg er her.

Hun så opp på det lille vinduet på vegen. Solstrålene som lyser opp rommet treffer øynene hennes. Varmen går gjennom marg og bein helt til det treffer sjelen. Sakte går hun opp på gulvet. Beina kjennes tunge. Tiden tikker av sted, men alt annet står stille. Hun går bort til vasken. Øynene stirrer på hennes eget speilbilde. De beundrer ikke synet, med avsky vender de bort. Hun vet sjelen hennes er råtten. Innerst inne vet hun at hun ikke fortjener å puste. Luften er henne ikke verdig. Den kan aldri bli det igjen. Hun kan ikke ta tilbake alle øyeblikk hun alt har forbannet. All skaden går ikke an å reparere. Hun orker ikke se mer, men blikket vil ikke vende bort. På en måte må hun se, uansett hvor mye det svir. Øyne, nese, munn og to kinn utgjør et fjes. Hun vet alt det, vet også at bak et fjes finnes et sinn. Hemmeligheter, løgner og svik vokser seg så stort at hun ikke lenger får puste. Med et faller hun ned. Langt under baken. Til jord er hun kommet.

Det var en gang en jente i en så altfor stor og skummel verden. Helt alene gikk hun på livets vei. Gjennom vind og regn vandret hun gjennom mørket. Mang en person gikk forbi, men ingen som brydde seg om at denne stakkars jenten gikk der helt alene. Hun hadde vært kald så lenge at hun ikke husket hvordan varme føltes. Uansett hvor uoverkommelig livets vei virket, turte hun ikke be noen om hjelp. Tenk hva de vil tenke om meg hvis jeg viser hvem jeg egentlig er, ingen bryr seg vel om en liten, iskald jente uansett. En dag kom det en engel ned fra himmelen. Hun lyste slik at mørket forsvant. Hjertet hennes varmet den kalde kroppen. Går du her i mørket helt alene?! Spurte engelen. Stemmen hennes var så myk. Hun kunne ikke være annet enn omsorgsfull tvers i gjennom, tenkte jenten. Uten at hun viste hvordan en omsorgsfull person hørtes ut, viste hun i hvert fall hvordan det motsatte lød. Kom så skal jeg vise deg hvor god verden kan være. Sa engelen. Hun strakte ut de varme hendene og dro jenten forsiktig gjennom luften. De fløy over fjell og daler, hav og innsjøer. Nede på jorden så hun tusenvis av mennesker. Alle så plutselig så vennlige ut. Noen slemme og noen sinte selvfølgelig, men de fleste så ufarlige ut når hun så ned på dem. Du trenger ikke gå gjennom livet alene, når det finnes mange gode mennesker å gå sammen med. Du trenger heller ikke fryse når det finnes varme, fortsatte engelen. Selvfølgelig er ikke livet alltid godt, og ikke alle mennesker er gode om hjertet, men livet er uansett en gave du bare får en gang. Engelen slapp taket. Plutselig svevde den lille jenten over verden. Hun fløy helt på egenhånd. Takk for hjelpen tenkte jenten.