Jeg sender deg det beste av meg i håp om at det jeg sender skal bli tatt godt imot.

Ventende ser jeg på leppene dine, uten å vite akkurat hva jeg venter på. Forhåpentligvis skal de uttrykke ordene jeg lengter etter å høre.

Hvem-er-jeg spørsmålet skyter jeg gjennom luften, og tror at du kan gi meg svar.

Lenge har jeg ventet på alt dette. Jeg har fått det jeg har ventet på, trodd på det en stund, for så å begynne å tvile igjen. Så sitter jeg nå der og venter igjen. En evig sirkel drevet av min egen lengsel.

Jeg tror du er et speil som reflekterer den jeg er. At din mening er den som betyr noe. At du har en målestokk som kan måle min verdi. Det er ikke noe jeg har lest , ingen har fortalt meg at det er noe du kan, det er en medfødt, defekt tanke.

For hvem kan vel måle sin egen verdi?

Er vi ikke alle slik, vi pynter på sannheten fordi vi tror andre ikke vil like det som er ekte. Den vi innerst inne er. Hvem vil vel egentlig like meg ? Bare meg liksom? Den dotten som ikke får gjort noe bra, ihvertfall ikke noe som er bra nok.

Når jeg tenker etter er det vel fortsatt sånn, selv etter mange års venting har jeg fortsatt ikke fått tilbake det jeg egentlig vil ha. Det som kan bekrefte at jeg er verdifull. En bekreftelse som varer, og ikke kan så noen tvil.

Men er det egentlig verdt å lengte? Kanskje er sannheten at jeg ikke er god nok for noen andre enn meg selv? Akkuratt slik jeg er, den ekste versjonen av mitt eget sinn. Uten sminke eller prestasjoener.

Verken kroppen eller klærne som prøver å dekke den til har betydning for min verdi. Verdien sitter i hodet, det er bare vårt sinn som kan si at vi er verdifulle og gode nok. Hvorfor skal vi ikke bare leve? Er det virkelig for å lengte etter anerkjennelse vi lever, eller er livet en sjanse vi bare får en gang?