Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

 Helt alene i den store verden.

Øynene vendte opp mot himmelen,

hvilte på den endeløse atmosfæren.

Håpefull satt den der,

Helt alene

mens bladene begynte å spire.

Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

Den kunne ikke se

det jeg vet.

At ingen kommer tilbake.

Alle drar.

Vekk, men ikke noen vet

hvor.

De varme solstrålene danset i luften der den satt.

Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

Håpet hadde mistet sine blader,

Verden var begynt å miste sine fargene,

mens sorgen banket på ruten.

Det satt en ensom trost på den bladløse gren.

Verden hadde ikke lenger noen betydning

Ensomheten var fullstendig der den lå på bakken.

Fordi den ikke ville se

virkeligheten for det den var.

Som et evig ensomt mareritt

i den kalde verden.