Se på meg,jeg har en bok som kan låses, sa den lille mens hun hoppet ubekymret rundt. Gleden over sin nye oppdagelsen var ærlig. Og ingen skal noen gang få se, for den er bare min.

Usikkerheten fylte lungene. På leting etter nye gjemmesteder for gjemme sin personlige håndskrift. Hun stod der foran speilet, målte seg selv ovenfra og ned. For hvem vil vel like en grå bok.

Hormonene sprutet utover arket. Fylte hver side. Opp, ned, frem og tilbake merket de hvert ark til alt var uklart og kaotisk. Det planken mot ruten og solen skinte der hun stod som et forvirret spørsmålstegn. For hvem vil vel uansett forstå hva som står på mine gjennomvåte ark.

Desperat prøvde hun å finne sin plass i verden. Helst oppå ett fjell, slik at alle skulle se opp til henne. Bakken var bratt. Hun skrev og skrev, men to skritt frem ble fort ett tilbake. Fotfestet mistet hun mang en gang. Blodet rant nedover den ensomme kroppen. Selvstendig og bestemt som faen mens stoltheten spiste henne opp innenfra. For se på meg, jeg greier ikke dette alene.

Bakom masken fantes det en gang en ulest bok. Helt alene i et tornekratt satt hun fast. Med forsiktige skritt gikk jeg henne i møte. Med undring og forståelse gav jeg henne min hånd. Dro hun ut av Ensomheten. Stelte hennes sår med kjærlighet. Viste henne stedet hun kunne få fotfeste. Det tok år og dag, for sekunder ble til timer og timer ble til dager. Tid ble forvandlet til vakker tillit.

Sannheten var bitter, vi er alle alene. Hemmeligheten hun engang hadde likt så godt var avskyelig. Ordene fløy gjennom luften. For se på meg, jeg viser deg min uleste bok.