Jeg står her og hører bølgene skvulpe.

Lyden av vann som er i bevegelse.

Vann – det vidunderligste og kraftigste i verden. Som kan flytte fjell og skape skoger.

Som har makten til å både ta og skape liv.

Jeg har aldri tenkt over betydningen av ordet bølgeskvulp før.

Det er å skape bevegelse av vann, som i utgangspunktet er så stille, men som da kan lage de høyeste lyder når det beveger seg.

Lyden er så vakker.

Synet så godt.

Lyden av bølger som treffer stranden.

Evig bølgeskvulp.

Jeg ligger i sengen og sover. Klokken er for mye til å være våken og det er for tidlig til å stå opp. En lyd bryter nattens stillhet. Jeg skvetter til. Hvem kan ringe på denne tiden? Det tar noen sekunder å vekke den sovende armen. Griper tak i den ringende telefonen. Enda litt i ørska trykker jeg på svar.

– Hei, det er meg, sier stemmen i den andre enden.

– Hei, svarer jeg rolig.

Stemmen i den andre enden får hjertet mitt til å banke. Ikke slik som når jeg tenker på monsteret under sengen eller hvor langt det er ned fra ti-meteren. Nei, hjertet banker fordi stemmens eier er en jeg er redd for å miste. Redd for hvordan livet vil bli uten det mennesket, samtidig som hjertet banker fordi jeg aldri kunne tro jeg kunne elske noen så sterkt. Det føles godt og vondt på samme tid. Stemmen gir meg glede, samtidig som den fører med seg et stort savn. For alt blir borte en gang. Du og.

Ha det, svarer stemmen.

Du tok ditt siste adjø. Jeg ligger der i sengen med stemmen din på repeat.

Den får meg til å minnes alt det gode vi gjorde sammen. Alle de gode øyeblikkene. Men den får meg også til å lengte. Lengte etter noe som har vært og aldri kan bli igjen.

Du er ikke lenger her. Det er mange som ikke er her lenger. Vi skal alle dra, men vi vet ikke hvor. Jeg vet ikke hvor du eller dere andre har tatt veien. Det får vi aldri vite. Det er en av livets hemmeligheter

Savnet svir. Det verker. Hjertet brister og tårene renner. Nesen snufser og halsen blir tørr. Smerten er så virkelig.

Du er borte, men jeg er her.

Hun så opp på det lille vinduet på vegen. Solstrålene som lyser opp rommet treffer øynene hennes. Varmen går gjennom marg og bein helt til det treffer sjelen. Sakte går hun opp på gulvet. Beina kjennes tunge. Tiden tikker av sted, men alt annet står stille. Hun går bort til vasken. Øynene stirrer på hennes eget speilbilde. De beundrer ikke synet, med avsky vender de bort. Hun vet sjelen hennes er råtten. Innerst inne vet hun at hun ikke fortjener å puste. Luften er henne ikke verdig. Den kan aldri bli det igjen. Hun kan ikke ta tilbake alle øyeblikk hun alt har forbannet. All skaden går ikke an å reparere. Hun orker ikke se mer, men blikket vil ikke vende bort. På en måte må hun se, uansett hvor mye det svir. Øyne, nese, munn og to kinn utgjør et fjes. Hun vet alt det, vet også at bak et fjes finnes et sinn. Hemmeligheter, løgner og svik vokser seg så stort at hun ikke lenger får puste. Med et faller hun ned. Langt under baken. Til jord er hun kommet.

Det var en gang en jente i en så altfor stor og skummel verden. Helt alene gikk hun på livets vei. Gjennom vind og regn vandret hun gjennom mørket. Mang en person gikk forbi, men ingen som brydde seg om at denne stakkars jenten gikk der helt alene. Hun hadde vært kald så lenge at hun ikke husket hvordan varme føltes. Uansett hvor uoverkommelig livets vei virket, turte hun ikke be noen om hjelp. Tenk hva de vil tenke om meg hvis jeg viser hvem jeg egentlig er, ingen bryr seg vel om en liten, iskald jente uansett. En dag kom det en engel ned fra himmelen. Hun lyste slik at mørket forsvant. Hjertet hennes varmet den kalde kroppen. Går du her i mørket helt alene?! Spurte engelen. Stemmen hennes var så myk. Hun kunne ikke være annet enn omsorgsfull tvers i gjennom, tenkte jenten. Uten at hun viste hvordan en omsorgsfull person hørtes ut, viste hun i hvert fall hvordan det motsatte lød. Kom så skal jeg vise deg hvor god verden kan være. Sa engelen. Hun strakte ut de varme hendene og dro jenten forsiktig gjennom luften. De fløy over fjell og daler, hav og innsjøer. Nede på jorden så hun tusenvis av mennesker. Alle så plutselig så vennlige ut. Noen slemme og noen sinte selvfølgelig, men de fleste så ufarlige ut når hun så ned på dem. Du trenger ikke gå gjennom livet alene, når det finnes mange gode mennesker å gå sammen med. Du trenger heller ikke fryse når det finnes varme, fortsatte engelen. Selvfølgelig er ikke livet alltid godt, og ikke alle mennesker er gode om hjertet, men livet er uansett en gave du bare får en gang. Engelen slapp taket. Plutselig svevde den lille jenten over verden. Hun fløy helt på egenhånd. Takk for hjelpen tenkte jenten.

Jeg har lenge tenkt tanken på å opprette en blogg, men det er som mange andre ting jeg har tenkt på å gjøre, det har blitt med tanken. frem til i dag. jeg er ikke interessert i å skrive om hverdagslige ting som håndarbeid eller mote, men om følelser, meninger og historier med dobbelt betydning, dvs fiksjon som ikke skal tas bokstavelig men tolkes. jeg håper at det jeg skriver kan få dere til å føle noe. ikke nødvendigvis glede eller optimisme, men også de vonde følelsene som sorg, savn osv. Mine meninger er bare mine, jeg påstår ikke at jeg har rett, men jeg håper det kan utvide deres perspektiv eller få dere til å få en egen mening om de temaene jeg tar opp.

lykke til på reisen videre inn i mitt sinn.