Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

 Helt alene i den store verden.

Øynene vendte opp mot himmelen,

hvilte på den endeløse atmosfæren.

Håpefull satt den der,

Helt alene

mens bladene begynte å spire.

Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

Den kunne ikke se

det jeg vet.

At ingen kommer tilbake.

Alle drar.

Vekk, men ikke noen vet

hvor.

De varme solstrålene danset i luften der den satt.

Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

Håpet hadde mistet sine blader,

Verden var begynt å miste sine fargene,

mens sorgen banket på ruten.

Det satt en ensom trost på den bladløse gren.

Verden hadde ikke lenger noen betydning

Ensomheten var fullstendig der den lå på bakken.

Fordi den ikke ville se

virkeligheten for det den var.

Som et evig ensomt mareritt

i den kalde verden.

Flammene strekker seg mot atmosfæren.

Varme som gir nytt liv i de følelsesløse fingertuppene.

Styrken smitter over i hver celle.

Viljen er uendelig mens motet løftes opp fra bakken.

Øynene spretter opp,

På utkikk etter virkeligheten.

Øregangen åpner opp for utallige toner og

Munnen gispet etter luft.

Hjertestansen er helt glemt i det

Kriblende fingre og tær venter spent.

Det fargeløse fylles av farger.

Ideene skviser Tomheten ut av rommet og

Smilet titter frem igjen fra vinterdvalen.

Under himmelen.

Stjernene blinker ned til deg.

Mørket har langt seg over verden,

Som et kaldt teppe.

Solen har sagt adjø,

Månen titter forsiktig frem.

Lys fra de tusen hjem.

Kroppen er horisontal,

pakket inn i fløyel.

Roen senker seg

Fra topp til tå

Hjertet slår rytmiske slag.

Øynene stenger ute virkeligheten.

På vei inn i det ubevisste.

Presser jeg inn pauseknappen.

Under himmelen. 

Les videre →

Hodet vender ned.

Helt svart inne i skapet, under sandkorn.

Tyngdekraft og selvfølelse er ett.

Det er ikke din skyld.

Smaken er bitter og avskyelig.

Hele kroppen rister.

Borer ned mot helvete.

 Utholdelig smerte du vet ingen ser.

Verdiløst fjes gjemt bak tykk papp.

Å fortjene er ikke et valg.

Vandrende langs dødens vei.

Inne i skapet.

 Du ser,

  du vet,

 du er

det du ikke vil.

 Det er tungt å bære en sannhet som ikke kan falsifiseres.

Skyggen er ditt eget speilbilde.

Noen åpner skapet.

Der sitter du,

du tror ikke på dens vennlighet.

Du og glede er to ulike

 Puslespillbiter som ikke passer sammen.

Tvilen er for lengst blitt en åker.

Stemmen har

Motet,

Håpet,

Troen

Evig.

 varsomt fjerner den planke for planke.

flammene varmer dine iskalde fingertupper,

 du brenner.

Først fnyser du av det.

Ja særlig, tenker du kanskje.

Som om de har peiling.

Reklame av dummeste sort.

hundre prosent idioti og en krok ingen vil bite på.

tanken sniker seg innpå deg,

bakfra.

Lar den rulle rundt i munnen,

godt .

Som lyn fra klar himmel,

en sannhet.

Du MÅ ha det, bare må ha det.

Suget drar deg gjennom byen,

På letting etter noe. Hva som helst,

noe.

fyller tomrommet

meningene forsvinner og livet blir meningsfullt.

bitene i hodet til å faller på plass.

du lander igjen.

Kan føle

bakkekontakt..

Tilbake til virkeligheten,

en stund

og opp i skyene,

evig

Som en sprettball.

opp og ned,

opp ned og rundt om.

Bølgelengden er kort og frekvensen stor.

Stabilitet er ditt antonym.

fra den ene Polen til

den andre.

Høyt og lavt

 hopper og ligger

du.

Tårene triller,

smilet titter frem.

like fort som det kom.

Inn og ut av

paradis.

 Opp og ned

fra

helvete.

 henger hele tiden med.

Kroppen beveger seg i din takt.

Rett opp og ned.

Du var så fin der du stod

helt alene. I en vanskelig tid

var du det eneste som hjalp.

Forlokkende strakte du ut hånden,

tilbød deg å hjelpe.

Jeg lot meg forføre av

ditt sjarmerende vesen der du stod

så uskyldig.

Uten å tenke,

tok jeg deg inntil mitt bryst.

Klemte og omfavnet deg.

Tenkte at du var

min reddende engel.

Det vonde forsvant der vi

fløy inn i vår egen verden.

Vekk fra smerte,

savn og sorg.

Solen skinte i vårt landskap.

ingen mørke skyer skulle få slippe til sa du.

Dine løfter holdt ord.

En stund.

En dag fikk jeg se

ditt sanne jeg,

Hvem du egentlig er,

en djevel i forkledning.

Egoistisk

ville  du ha meg

for deg selv,

Ikke dele med

meg selv.

ingen skulle få smake.

Du tok en bit,

så en til.

Til slutt var det

bare smuler igjen.