Jeg tok et valg. En gang for lenge siden. Det var aller første av en hel haug med siste-gangs forsøk. Jeg begrunnet svaret godt ,som alltid. Både patos, logos og etos var krysset av på listen over ting jeg skulle huske å ha med. Argumenterte med avanserte ord jeg ikke anta hva betydde for å bli smartere enn meg selv.  Jeg trodde målet var nådd med øynene lukket. Følelsene seiret nok en gang over realiteten. For dette var egentlig for godt til å være sant.

Pulserende hjertebank kom snikende. Panikken ble skrudd på . Toppen skrekk om full beredskap og alle de andre skrek i munnen på hverandre at fiender var på vei. opp i alt kaoset  hylte selvfølgelig alarmen også. Monsteret under sengen var der fortsatt. eller var det i skapet? Jeg turde ikke se etter. bare løp og løp feil vei. Tilbake på start ved det samme veiskille som alltidt stod jeg helt utslitt enda en gang. Hadde mistet tellingen, Hjernen hadde bare overskudd til å tenke over mine nederlag en siste gang.