Månedlige arkiver: mars 2017

livets veiskille

Jeg tok et valg. En gang for lenge siden. Det var aller første av en hel haug med siste-gangs forsøk. Jeg begrunnet svaret godt ,som alltid. Både patos, logos og etos var krysset av på listen over ting jeg skulle huske å ha med. Argumenterte med avanserte ord jeg ikke anta hva betydde for å bli smartere enn meg selv.  Jeg trodde målet var nådd med øynene lukket. Følelsene seiret nok en gang over realiteten. For dette var egentlig for godt til å være sant.

Pulserende hjertebank kom snikende. Panikken ble skrudd på . Toppen skrekk om full beredskap og alle de andre skrek i munnen på hverandre at fiender var på vei. opp i alt kaoset  hylte selvfølgelig alarmen også. Monsteret under sengen var der fortsatt. eller var det i skapet? Jeg turde ikke se etter. bare løp og løp feil vei. Tilbake på start ved det samme veiskille som alltidt stod jeg helt utslitt enda en gang. Hadde mistet tellingen, Hjernen hadde bare overskudd til å tenke over mine nederlag en siste gang.

Evig profeti

Fremtiden vil bringe

det du ikke kan se,

det du tror men ikke vet,

insomnia med dråper på din pute

ved siden av himmelsvev.

Vet jeg vel.

 

Øyeblikk vil åpnes,

alle drar men ikke hvor.

jeg skyver vekk

for fremtiden vil bringe

dit alle drar

en gang for evig.

 

 

 

trosten

Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

 Helt alene i den store verden.

Øynene vendte opp mot himmelen,

hvilte på den endeløse atmosfæren.

Håpefull satt den der,

Helt alene

mens bladene begynte å spire.

Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

Den kunne ikke se

det jeg vet.

At ingen kommer tilbake.

Alle drar.

Vekk, men ikke noen vet

hvor.

De varme solstrålene danset i luften der den satt.

Det satt en ensom trost på en bladløs gren.

Håpet hadde mistet sine blader,

Verden var begynt å miste sine fargene,

mens sorgen banket på ruten.

Det satt en ensom trost på den bladløse gren.

Verden hadde ikke lenger noen betydning

Ensomheten var fullstendig der den lå på bakken.

Fordi den ikke ville se

virkeligheten for det den var.

Som et evig ensomt mareritt

i den kalde verden.

 

 

det brenner et bål

Flammene strekker seg mot atmosfæren.

Varme som gir nytt liv i de følelsesløse fingertuppene.

Styrken smitter over i hver celle.

Viljen er uendelig mens motet løftes opp fra bakken.

Øynene spretter opp,

På utkikk etter virkeligheten.

Øregangen åpner opp for utallige toner og

Munnen gispet etter luft.

Hjertestansen er helt glemt i det

Kriblende fingre og tær venter spent.

Det fargeløse fylles av farger.

Ideene skviser Tomheten ut av rommet og

Smilet titter frem igjen fra vinterdvalen.

 

 

 

 

 

En ubevisst reise

Under himmelen.

Stjernene blinker ned til deg.

Mørket har langt seg over verden,

Som et kaldt teppe.

Solen har sagt adjø,

Månen titter forsiktig frem.

Lys fra de tusen hjem.

Kroppen er horisontal,

pakket inn i fløyel.

Roen senker seg

Fra topp til tå

Hjertet slår rytmiske slag.

Øynene stenger ute virkeligheten.

På vei inn i det ubevisste.

Presser jeg inn pauseknappen.

Under himmelen. 

 

ingen i alle

Hodet vender ned.

Helt svart inne i skapet, under sandkorn.

Tyngdekraft og selvfølelse er ett.

Det er ikke din skyld.

Smaken er bitter og avskyelig.

Hele kroppen rister.

Borer ned mot helvete.

 Utholdelig smerte du vet ingen ser.

Verdiløst fjes gjemt bak tykk papp.

Å fortjene er ikke et valg.

Vandrende langs dødens vei.

Inne i skapet.

 Du ser,

  du vet,

 du er

det du ikke vil.

 Det er tungt å bære en sannhet som ikke kan falsifiseres.

Skyggen er ditt eget speilbilde.

Noen åpner skapet.

Der sitter du,

du tror ikke på dens vennlighet.

Du og glede er to ulike

 Puslespillbiter som ikke passer sammen.

Tvilen er for lengst blitt en åker.

Stemmen har

Motet,

Håpet,

Troen

Evig.

 varsomt fjerner den planke for planke.

flammene varmer dine iskalde fingertupper,

 du brenner.