Som en sprettball.
opp og ned,
opp ned og rundt om.
Bølgelengden er kort og frekvensen stor.
Stabilitet er ditt antonym.
fra den ene Polen til
den andre.
Høyt og lavt
hopper og ligger
du.
Tårene triller,
smilet titter frem.
like fort som det kom.
Inn og ut av
paradis.
Opp og ned
fra
helvete.
henger hele tiden med.
Kroppen beveger seg i din takt.
Rett opp og ned.
Du var så fin der du stod
helt alene. I en vanskelig tid
var du det eneste som hjalp.
Forlokkende strakte du ut hånden,
tilbød deg å hjelpe.
Jeg lot meg forføre av
ditt sjarmerende vesen der du stod
så uskyldig.
Uten å tenke,
tok jeg deg inntil mitt bryst.
Klemte og omfavnet deg.
Tenkte at du var
min reddende engel.
Det vonde forsvant der vi
fløy inn i vår egen verden.
Vekk fra smerte,
savn og sorg.
Solen skinte i vårt landskap.
ingen mørke skyer skulle få slippe til sa du.
Dine løfter holdt ord.
En stund.
En dag fikk jeg se
ditt sanne jeg,
Hvem du egentlig er,
en djevel i forkledning.
Egoistisk
ville du ha meg
for deg selv,
Ikke dele med
meg selv.
ingen skulle få smake.
Du tok en bit,
så en til.
Til slutt var det
bare smuler igjen.
jeg ville bare si en siste ting før du drar.
Ytre ord som beskriver din betydning.
Betydningen du har for meg.
Reflektere tilbake lyset du stråler og varmen du sender.
Slik at du ser at du ikke er bortkastet energi.
Du har en mening.
En mening i havet av uendelige meninger.
En nål i høystakken,
den som ligger gjemt der den står stødig og lyser opp alt det tørre.
Det usynlige limet som holder meg sammen.
Når jeg er enig i at livet er et evig meningsløst rot,
rydder du opp slik at jeg finner det som betyr noe.
Når lyset har gått sin vei, skifter du lyspære.
Når jeg ikke finner veien hjem, tar du frem kartet.
Når jeg ikke har krefter, holder du motet oppe.
Når andre lurer på hvem du er som kan alt dette,
Du finnes der langt inne i meg et sted.
.
Så du meg ?
Der jeg gikk
med hodet vendt mot asfalten.
Så du meg?
Der jeg gikk
med høretelefoner
som spilte mine egne
destruktive tanker
og stengte verden ute.
Så du meg?
Når jeg ikke kunne se
andre enn meg selv.
Så du meg?
der jeg gikk fanget
i ensomhetens fengsel.
Jeg sender deg det beste av meg i håp om at det jeg sender skal bli tatt godt imot.
Ventende ser jeg på leppene dine, uten å vite akkurat hva jeg venter på. Forhåpentligvis skal de uttrykke ordene jeg lengter etter å høre.
Hvem-er-jeg spørsmålet skyter jeg gjennom luften, og tror at du kan gi meg svar.
Lenge har jeg ventet på alt dette. Jeg har fått det jeg har ventet på, trodd på det en stund, for så å begynne å tvile igjen. Så sitter jeg nå der og venter igjen. En evig sirkel drevet av min egen lengsel.
Jeg tror du er et speil som reflekterer den jeg er. At din mening er den som betyr noe. At du har en målestokk som kan måle min verdi. Det er ikke noe jeg har lest , ingen har fortalt meg at det er noe du kan, det er en medfødt, defekt tanke.
For hvem kan vel måle sin egen verdi?
Er vi ikke alle slik, vi pynter på sannheten fordi vi tror andre ikke vil like det som er ekte. Den vi innerst inne er. Hvem vil vel egentlig like meg ? Bare meg liksom? Den dotten som ikke får gjort noe bra, ihvertfall ikke noe som er bra nok.
Når jeg tenker etter er det vel fortsatt sånn, selv etter mange års venting har jeg fortsatt ikke fått tilbake det jeg egentlig vil ha. Det som kan bekrefte at jeg er verdifull. En bekreftelse som varer, og ikke kan så noen tvil.
Men er det egentlig verdt å lengte? Kanskje er sannheten at jeg ikke er god nok for noen andre enn meg selv? Akkuratt slik jeg er, den ekste versjonen av mitt eget sinn. Uten sminke eller prestasjoener.
Verken kroppen eller klærne som prøver å dekke den til har betydning for min verdi. Verdien sitter i hodet, det er bare vårt sinn som kan si at vi er verdifulle og gode nok. Hvorfor skal vi ikke bare leve? Er det virkelig for å lengte etter anerkjennelse vi lever, eller er livet en sjanse vi bare får en gang?
Sjelene møtes.
Jeg møter deg
du møter meg
i en verden full av farger.
Du holder meg
jeg holder deg.
Hendene møtes
vi holder fast
i en verden fargerik.
Levende sjeler
som vandrer i en verden
av uendelige veier.
Sjelen så sårbar
som det tynneste porselen,
møter andre like skjøre sjeler.
Vi kombinerer oss med hverandre
og lever alle våre dager
i en fargerik verden.
Det ligger ting over alt.
Tingene ligger strødd over det hele,
fra høyre til venstre og øverst til nederst.
Det er rot i både bøtter og spann.
En bit her og en bit der.
Vi får nemlig kaos i pose og sekk.
Derfor er det kaos i rotet.
Kjære brødboks.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Ikke gårsdagens.
Jeg tror nemlig du har misforstått.
Jeg vil ha ferskt brød, ikke en blå ballong, eller et brød med blå ballonger på.
Jeg vil ha mitt daglige brød.
Jeg er ganske sikker på at jeg har uttrykt meg grammatisk riktig, ihvertfall fall på norsk.
Du er ikke typisk norsk.
Kanskje du ikke er norsk i det hele tatt.
Jeg snur deg og leser;
«Made in Kina.»
Det er løsningen på problemet.
Nå er det bare å lære seg kinesisk.
Beina tok fatt på trinn for trinn, inn mot huset. armen bevegde seg oppover og presset fingeren på den gamle ringeknappen. Ding dong, hørte jeg gjennom veggen. Malingen var nok gammel, flakene røpte dens alder. Lyden av føtter som løp ned trappen. Døren åpnet seg forsiktig opp og ut kom et menneske jeg kjente så altfor godt.
Hei, ytret skikkelsen uskyldig. Godtroende sender jeg ordet tilbake.
Så stod vi der, som to dråper vann av kjøtt og blod. Det føltes ihvertfall sånn. Lite visste jeg da at hun var fryst.
Hjertet banker. Øynene er lukket og Ørene lytter, mens sinnet flykter inn i musikken.
Hun stod der med volumet på fult. Stengte alt vondt ute. Hjertet og bassen dunket i takt. Kropp og musikken var ett for tid og sted fins et sted i det fjerne.
Spørsmålet gnagde mens hun gikk langs livets vei. svaret var alltid feil. Hun turde ikke kjenne etter lenger. For den enorme smerten var gått ut på dato for altfor lenge siden. Det var bare mugg og en avskyelig lukt igjen.
Hun kunne ikke lenger bare være. Inn i rusen eller musikken, spilte vel ingen rolle. Bare langt vekk, til et tankeløst sted. Det var et uendelig problem. For det fantes dårlige toner som ikke tilfredsstilte hennes behov. Rusen var letteste utvei, men det kostet dyrt. Hun fant aldri noe evig tilfluktsrom. Hennes skygge fulgte alltid etter.
Hvert eneste menneske må ha kjærlighet. Hun visste alt der hun stod ved verdens ende. Alt annet enn muligheter og glede.
Øre-pluggene ble dradd ut i det hun tok sats og hoppet ned fra ti meteren. Landet med beina i et nytt ukjent landskap. Beina sprang plutselig automatisk ned mot butikken. Sulten var lenger ikke til å unngå. Usikkert gikk hun rundt og rundt i butikken. Lette og lette etter noe som kunne fylle tomrommet. Det var rett foran henne. Blikkene møttes som om de hadde kjent hverandre for alltid. Hun gikk frem til kassen og betalte dyrt. Hun viste det ville koste, at alt har en bakside, men den så forlokkende der den stod utstilt med rødt silkebånd. Den varte en stund, men ikke evig. Hånd i hånd gikk de hjemover, mens skyggen fulgte etter.
